Den 5. november 2025 arrangerte faggruppen i samarbeid med Bergen avdeling et fellesmøte på museet i forbindelse med Den tiende norske vitenskapshistoriske konferansen som skulle foregå i Bergen 5.-7. november. På museet hadde Camilla Nordby, leder for Avdeling for samlingsforvaltning, tatt imot henvendelsen med entusiasme, og sammen med medarbeidere hadde hun laget et variert program som besto av forelesninger og en avsluttende omvisning.
Etter noe å bite i, startet møtet med en presentasjon om utfordringer ved pleie av naturhistoriske museumssamlinger. Utgangspunktet er alltid at alle objekter i slike samlinger blir skadet mer eller mindre langsomt når de blir oppbevart. For å forebygge skade på best mulig måte blir de derfor nøye undersøkt og behandlet med kjemikalier før de innlemmes i samlingene. Dette betegnes som konservering. Blir utstillingsgjenstander derimot skadet fordi deler bokstavelig talt har blitt fortært, har brukket av, eller blitt pulverisert på grunn av reaksjoner forårsaket av luft, lys og vann, må større tiltak settes i verk. Da er det snakk om restaurering. Etter grundig reingjøring kan det møysommelige arbeidet med å gjenskape objektene ta til. Dette krever mer eller mindre formbare materialer, for eksempel trevirke, voks, japanpapir (washi) og pappmasjé, som etter nøyaktig tilpassing ved filing, sliping, skjæring eller forming med hender festes ved bruk av kjemikalier som herdes rimelig raskt.
Rengjøring av museale gjenstander er betydelig mer omfattende enn det vi er vant til fra dagliglivet. Støv og smuss og rester av jord, sand, og ekskrementer må naturligvis bort, men for holdbarheten er det vel så viktig at alle levende organismer, enten det er små insekter, spor av sopp og mugg, eller kolonier av bakterier, blir tatt av dage. Siden begynnelsen på 1800-tallet har dette arbeidet i hovedsak blitt utført ved bruk av biocider. Forskjellige kjemikaliene har vært brukt for dette formålet over tid, og i to foredrag ble kjemikaliebruken fram til i dag presentert. Dette temaet vil bli nærmere omtalt i en artikkel i Kjemi.
Et problem mange museer strir med er konsekvensene av mangel på god dokumentasjon av hvordan og når gamle gjenstander ble behandlet med biocider. Dette gjelder også Bergen Museum. Siden mange biocider nå er klassifisert som nevrotoksiske, kreftfremkallende eller hormonforstyrrende, er avdamping fra gjenstandene en utfordring. Siden det ikke fins gode dekontamineringsmetoder for stoffene det er snakk om, vil arven fra fortiden gjøre det vanskelig å stille ut slike gjenstander.
En stor takk til Camilla Nordby, Ruth Murgatroyd, Hana Lukesová og Eli Hausken for et interessant møte på museet.
En del av den lydhøre forsamlingen ved starten av møtet. Foto: Annette Lykknes
Noen av museets utstillingsobjekter som inneholder organiske materialer og har blitt konservert deretter. Foto: Universitetsmuseet i Bergen
Museet fra museumshagen. Foto: Leiv K. Sydnes